Da vi var yngre og uskadd

Da vi var yngre og uskadd

Det er helt stille i huset. Klokken har ikke rukket å bli halv syv der den henger over kjøkkendøren, - som for øvrig ikke er der lenger. Altså døren, - ikke klokken. Jeg tenker om dagen. Fruen har sagt at jeg skal begynne å skrive igjen.

Jeg kan sitte på en stol, sitte på motorsykkelen, sitte i en bil, både bak rattet og ved siden av, sitte og se på Tv og selvsagt sitte ved skrivebordet og tutle med tastaturet på laptopen. Men jeg kan ikke gå noe særlig lenger. Ikke langt heller. Det er bokstavelig talt medaljens bakside.

Senskader

Det ble en lang, men smertefull idrettskarriere, men begrepet "senskader" var ikke funnet opp på den tiden. Siden har jeg lært alt, "the hard way". Dem sier jo at selvlæring er bra, - så da får man bite i seg frustrasjonen og prøve å gjøre det beste ut av det. Og jeg er nok ikke alene, - jeg tror vi er mange, men få snakker om det. Vi mannfolk er nå ikke en gang så meddelsom når det kommer til oss selv og våre egne plager.

Da vil vi heller snakke om hvor langt vi hoppet i Kveldteigen (vår lokale hoppbakke), eller hvor mange mesterskap vi tok med oss når vi herjet som verst. Vi snakker mer enn gjerne om våre håpefulle og deres bravader, men bakerst i hodet ligger frykten for at de skal ende opp som en selv.

Først og fremst

Jeg har vært først med mye. Skandinavisk avis i Spania, norske radiosendinger i Spania, redaktør i Norges første søndagsavis hvor vi snek oss av sted i nattemørket til trykkeriet mens fagforeningene til LO frenetisk jaktet på oss. Joda, mye moro har det vært.

Og nå vil altså fruen at jeg skal begynne å skrive igjen siden jeg for det meste "bare" sitter her. Men det har manglet det lille kicket for å komme i gang. Antakelig fordi det lå så opp i dagen. Nemlig meg selv og mitt liv som voksen, og selvsagt på nett.

Jeg er ikke noen kløpper når det kommer til data, så jeg har nøyd meg med å etablere en side på FB mens selve WEB-siden eller "hjemmesiden" langsomt ble til. Med en smule eksperthjelp fra en programmerer og daglig vedlikehold fra min allestedsnærværende kompis, Mr. Henning, kan jeg konsentrere meg om skrivinga, så det så.

Så her er vi da

Svart/hvitt-fotoet er et av de få jeg har fra den tiden da jeg, som alle oss andre, var ung og sprek Da jeg vant mitt første "Kalottmesterskap" i turn mellom Norge, Sverige og Finland. Dere som har sett fotoet noen ganger og begynner å gå lei får ha meg unnskyldt - det er faktisk kun et av de to fotoene jeg har.
Fargefotoet fra hine hårde dager er tatt i innlandet, ikke så langt fra Torrevieja, og som du ser, sommervarmt og vidunderlig, men ikke særlig fornuftig påkledt for MC-turer.

Jeg kunne nok saktens ha kjørt MC fortsatt, men har valgt å ikke utfordre skjebnen. En god gammel bekjent og tidligere kollega sykler på sin trehjulssykkel (spesialsykkel for dem som er en smulehandicappet - jeg har akkurat maken) til busstoppen, tar bussen opp på fjellet og går på ski. Han vil nok dukke opp her etter hvert og fortelle litt om egne erfaringer.

Forum

Men bevares, dette skal ikke være en side for halvt ødelagte menn på vei til skraphaugen, - det skal rett og slett være et forum for "oss gutta", enten vi er 47 eller 77. For vi er absolutt ikke ferdig med livet selv om vi ikke lenger slår salto eller hopper tre-fire meter i stille lengde.

Ha en henrivende dag!