Jeg ble født og vokste opp i en småby i Nord Norge sammen med min bror som var 4 år eldre. Barndommen var preget av totalt 
fravær av kjærlighet og omsorg, og erstattet av kadaverdisiplin.
Som for å understreke det hang det en bjørkekvist på kjøkkenveggen som tydelig viste konsekvensene om man skulle glemme spillereglene.
Fysisk avstraffelse var like lite vanlig vanlig den gang som nå, og med en mor med utpregede psykopatiske trekk var det viktig å trå varsomt.
Jeg kan ikke huske å ha sett at mine foreldre noen gang smile annet enn når de snakket med familie, venner eller bekjente. Selv da var det kunstig og påklistret. Deres tidtrøyte var å snakke dritt om naboene, som var trivelige og blide mennesker. Fysisk nærhet eksisterte ikke, og barndommen forløp med gjentatte formaninger om ydmykhet, ærlighet og god oppførsel som utelukket banning og annen styggedom.
At de selv, når de røk i tottene på hverandre, og det var ofte, bannet så det lyste og kalte hverandre de mest fornedrende og ufyselige ting. "Di førrbaaaina hæstefetta" var et av yndlingsuttrykkene hans, og med et lydnivå som overgikk selv de verste høststormene i nord Norge. Han snakket ikke, han ropte, - ren avmakt, - men det var hans hersketeknikk,

Min mor var meget smart  og ditto ondskapsfull, - moret seg med å få min far til å gå fra konseptene. Han var absolutt ikke den skarpeste kniven i skuffen, og ordforrådet var ganske begrenset så han tydde til banning og ukvemsord som han hadde et rikt utvalg av.

Etter å ha skjelt ut min mor med et nennsomt utvalg av skjellsord gikk han over til å ta for seg familien hennes. I familien var  det et rikt utvalg av alkoholiserte personer uten mål og mening i livet. De fikk alle i tur og orden passet sitt påskrevet, og når han kom til enden av lista begynte han forfra igjen.

Det er ingen overdrivelse å si at en slik seanse gjerne pågikk en time eller to til lageret av argumenter var tomt, noe som førte til at  førte til fysiske basketak som tidvis gikk ut over både møbler og innbo. At vi to små gutter var til stede syntes ikke å affisere dem i hele tatt, følgelig rømte vi opp på rommene våre eller stakk ut og drev gatelangs til stormen hadde lagt seg.
De var begge to høyt respektert i den lille byen vi bodde i så fasaden var perfekt til enhver tid, for så lenge de sørget for å holde krigen innenfor husets fire vegger var det ikke merkbart for noen.

Dette var jo i etterkrigstiden hvor det var mangel på absolutt alt og hvor man gikk og handlet i matbutikken med rasjoneringskort. Kortene indikerte hvor mange kilo mel, sukker og andre varer man kunne kjøpe hver måned, og ønsket man å bygge hus var det begrenset med byggematerialer å få kjøpt. Og skulle man bygge hus måtte man innrede en leilighet for utleie.
Brakker som ble bygget av tyskerne under krigen var forløperne til dagens boligblokker. Her bodde flere familier sammen inntil de fikk anledning til å bygge sine egne hus.
Livet som barn var preget av nøysomhet. Jeg har for eksempel aldri eid min egen sykkel, og jeg hadde ingen rattkjelke. Ski og skisko arvet vi fra andre i storfamilien som hadde vokst ut av dem, det samme med klær, skolebøker og sportsutstyr for øvrig.
Dette var en stadig voksende kilde til utenforskap for oss ungene, spørsmål til foreldre om penger til kino, kontingent til musikkorps eller idrettslag ble møtt med lange foredrag om hva det hadde kostet å bygge hus, at vi måtte spare og at penger ikke vokste på trær. Alt dette var jo riktig, men jeg har i ettertid forstått at det var ikke riktig så ille som de forsøkte å innbille oss siden de etterlot seg verdier og bankkontoer for  millioner.
Det forhindret ikke min mor i å kjøpe seg minkpels til flere tusen kroner, mens min far fikk huden full for å ha kjøpt seg en fiskesnelle. Til sammenligning, en kinobillett kostet 1,50.

Jeg klarte å skaffe meg jobb som visergutt og tjente på den måten penger til medlemskontingent både i idrettslag og musikkorps og enda hadde jeg penger til å gå på kino hver lørdag.
Det krevdes også uniform til musikkorpset og treningstøy til idrettslaget, så jeg klarte dette også i tillegg til lommepenger når vi dro på musikktur eller idrettsstevner.

Mine foreldre kommenterte aldri dette, de spurte helle aldri hvordan jeg hadde hatt det på turene, sa aldri et ord eller spurte hvordan det hadde gått på idrettskonkurranser, til tross for lassevis av pokaler og premier og store overskrifter og fotos i lokalavisene.
Men aldri en gratulasjon eller oppmuntring. Jeg fikk bare beskjed om å ta "disse greiene" (premiene) med meg opp på rommet mitt, "de kunne ikke ligge og slenge over alt i huset". Men min mor hadde alltid en spydig bemerkning når det kom til å vaske idrettstøy eller stryke uniformsskjorter.
Konsekvensen ble at jeg hadde ikke råd til å gå ut på de typiske ungdomsstedene og møte skole- og idrettskamerater over en cola, derav utenforskapet, så jeg lærte tidlig at uavhengighet var alfa omega.

Da jeg var ferdig med de obligatoriske skolene kjøpte jeg togbillett og reiste til Oslo med 900 kroner på min postsparbank bok. I løpet av tre dager hadde jeg skaffet med hybel og jobb, og der stod jeg med livets landevei foran meg, postsparebankboka med 900 kroner og skrubbsulten på livet.